Asbest i naturen: hvor kommer asbest fra?

Asbest er et mineral som dannes i naturen. Det oppstår i visse bergarter i berggrunnen når berget omdannes av varme, trykk og vann, og en del av mineralene krystalliserer til tynne fibre. Asbesten havnet i husene da slike fiberforekomster ble utvunnet i gruver og fibrene blandet inn i sparkel, lim, plater og isolasjon. Hjemme møter du altså nesten alltid asbest i produserte byggevarer, ikke i naturstein.

I denne artikkelen forteller vi hvilke bergarter asbest dannes i, hvor det er blitt utvunnet, hvordan berggrunnen henger sammen med spørsmålet, og hva asbest i naturen betyr for deg som bor i et vanlig hus eller skal pusse opp.

Hvordan dannes asbest i naturen?

Asbest er ikke ett enkelt stoff, men en samlebetegnelse på seks silikatmineraler som kan krystallisere i fiberform. Det kreves spesielle forhold for at fibre skal dannes. Oftest skjer det når en bergart omdannes dypt nede i jordskorpen av varme, trykk og sirkulerende løsninger. Fibrene vokser ofte i sprekker og ganger i berget, der de kan løsne i bunter.

• Serpentinasbest, altså krysotil, dannes i serpentinitt, en bergart som er omdannet fra magnesiumrik bergart. Krysotilfibrene er krumme og bøyelige.
• Amfibolasbestene, altså amositt, krokidolitt, antofyllitt, tremolitt og aktinolitt, dannes i omdannede bergarter, og fibrene deres er rette og stive.

Forskjellene mellom gruppene beskrives nærmere i artikkelen serpentin- og amfibolasbest, og hva som regnes som en fiber, i artikkelen asbestfiber.

Samme mineral kan være fiber eller vanlig stein

De fleste asbestmineraler forekommer i naturen også i ikke-fibrøs form. Tremolitt, aktinolitt og antofyllitt er for eksempel vanlige mineraler i mange bergarter, og som oftest forekommer de som krystaller og ikke som fibre. Et mineral regnes først som asbest når det har krystallisert til tynne fibre. Derfor sier ikke navnet på berget eller mineralet alene om det dreier seg om asbest.

Hvor er asbest blitt utvunnet?

Kommersielt viktige asbestforekomster finnes bare noen få steder, og verdensproduksjonen var konsentrert til noen få land. Krysotil har vært den klart vanligste asbesttypen som er utvunnet, og blant de største produsentene var Canada og Sovjetunionen. Krysotil ble blant annet brukt i asbestsementplater (eternitt). Amositt ble hovedsakelig utvunnet i Sør-Afrika, og krokidolitt i Sør-Afrika og Vest-Australia.

Tremolitt og aktinolitt ble som regel ikke utvunnet som asbest. De havnet i produkter først og fremst som forurensning sammen med andre mineraler, for eksempel i krysotil, vermikulitt eller talkum, fordi de forekommer i de samme bergartene i naturen.

Asbest i berggrunnen

Enkelte steder finnes det bergarter der asbestmineraler forekommer naturlig. I et helt berg blir fibrene værende inne i steinen. Det blir først aktuelt når slikt berg brytes, knuses eller bores, fordi fibre da kan frigjøres med støvet. Derfor tas det hensyn til naturlig asbest for eksempel ved produksjon av pukk og ved gruvedrift.

Noen land har også utvunnet egen asbest, for eksempel antofyllitt. Mer om den asbesttypen finner du på siden antofyllitt.

Er naturlig asbest farlig hjemme?

Når du bor som vanlig, er naturlig asbest som regel ikke noe du trenger å bekymre deg for. Asbestrisikoen hjemme henger nesten alltid sammen med gamle byggevarer der fibre er tilsatt med vilje: sparkel, flislim og belegglim, asbestsementplater, rørisolasjon og vinylfliser. Disse beskrives i artikkelen hvor kan det finnes asbest.

Helserisikoen er den samme uansett hvor fiberen kommer fra. Alle asbesttyper er kreftfremkallende, og faren oppstår når fibre kommer ut i luften du puster inn. Helt materiale eller hel stein sprer ikke fibre. Hvis du er bekymret for at du kan ha blitt eksponert, snakk med fastlegen din eller bedriftshelsetjenesten.

Hvordan skiller laboratoriet asbest fra andre fibre?

Fordi samme mineral kan være fiber eller vanlig stein, og det i tillegg finnes mange andre fibrøse mineraler i naturen, går det ikke an å kjenne igjen asbest på utseendet. Asbestlab undersøker prøvene med et JEOL SEM-EDS elektronmikroskop etter standarden ISO 22262-1. Mikroskopbildet viser fiberens form, og grunnstoffanalysen viser den kjemiske sammensetningen. Sammen skiller de de seks asbestmineralene fra hverandre og fra andre fibre, som glassull og steinull.

Hva gjør du hvis du mistenker asbest i et materiale hjemme?

Hvis oppussingen gjelder materialer som ble satt inn før midten av 1980-tallet, bør du få dem undersøkt før de slipes, bores eller rives. Prøven kan du ta selv:

1. Bruk engangshansker og åndedrettsvern av minst klasse FFP3.
2. Fukt prøvestedet med en sprayflaske, slik at det blir minst mulig støv.
3. Løsne en bit på omtrent 2–5 centimeter, slik at alle lagene blir med helt ned til underlaget.
4. Legg biten i en plastpose som kan lukkes tett igjen, lukk den og pakk den i enda en pose.
5. Skriv prøvens plassering og materiale på posen.
6. Dekk prøvestedet med tape og tørk av flaten med en fuktig klut.

Mer detaljerte instruksjoner finner du i artikkelen slik tar du en asbestprøve. Resultatet sendes på e-post, vanligvis samme dag som prøven kommer fram til laboratoriet. Hvis det påvises asbest, skal rivingen utføres av et firma som er kvalifisert for asbestsanering.

Hva koster en asbestanalyse?

Analysen koster 39,90 € + mva. per prøve, det vil si 50,07 € inkl. mva. (finsk mva. 25,5 %). Prisen er den samme for 1–100 prøver. Porto er ikke inkludert. Du kan bestille analysen på nett, betale med kort og sende prøven med Posten til laboratoriet i Finland. Fordi Norge ligger utenfor EU, legger du ved en tolldeklarasjon (CN22) der innholdet beskrives som «Building material sample for laboratory analysis – no commercial value» (byggematerialprøve for laboratorieanalyse, uten kommersiell verdi). Tollbehandlingen kan ta litt lengre tid, og eventuelle gebyrer fastsettes av post- og tolltjenestene.